Doggerland

☆☆☆☆☆

English below

Av og med Helen Tennison. Dramaturgi og regi: Arjan Gebraad. Dekor og Kostyme: Simin Ma. Teknisk: Matt Eaton.

I Doggerland blir vi som publikum invitert inn til en presentasjon av prosjektet "Doggerland, A Crossover to the Possible".Doggerland er ikke et sunket Atlantis, det var et stort område som eksisterte i det som nå kalles Nordsjøen, og som forsvant under en tsuanami i den siste istiden. i løpet av forestillingen presenteres Doggerland  som stedet hvor vi mistet oss selv, derfor er det viktig å "gjenoppdage" Doggerland slik at vi kan finne igjen vår opplevelse av egenidentitet. få bearbeidet vår følelse av fremmedgjorthet og  gjenvinne en ny tilhørighet til planeten Jorden.

Det er en lettere panisk foreleser/introduksjonsoffiser vi møter etter at vi har tatt plass rundt bordet. Det virker som om det er hennes eget behov for å finne en mening i eksistensen som har ført henne til dette prosjektet, samtidig som hun er usikker. Bedre blir det ikke når hennes medhejlpere "svikter" henne på skype og avslører en del problemer rundt hele prosjektet.

Foreleserens desperate ønske om å tro på prosjektet gjør at hun ikke gir opp, hun vil gjennomføre en "crossover to the possible" hun vil vite mer om hva som ligger bak vår trivielle oppfatning av virkeligheten. Denne crossover bir for henne like mye en eksistensiell reise inn i hennes eget Doggerland, som å dra til det virkelige Doggerland, noe som jo er umulig. Men det er en farlig reise hun begir seg inn på.  Det virker som om hun mister mer og mer av seg selv etterhvert som hun nærmer seg selve Crossover to the Possible.  Hun krysser grensen, og det blir som å krysse elven Styx. Hva som skjer med henne vet vi ikke, hva som har skjedd vet vi ikke, for hun blir rett og slett borte for godt.

Det er en utrolig fasinerende forestilling. Emma Tennison er sterkt til  stede som panisk foresleser, og etterhvert som desperat kvinne i søken etter egen identitet. Hun byr på seg selv, skaper en flott fortrolighet mellom oss som potesielle kjøpere og etterhvert bivånere til hennes sammenbrudd, Hun tar oss med på en reise vi ikke vil kunne glemme, fordi den minner oss om hvordan vi hver deg blir utsatt for  komerseille krefter som vil utnytte vår lengsel etter noe større i livet.

Forestillingen er nær, morsom, sår og til tider svært foruroligende.

Antall stjerner: 5

-Roy Lie Jonassen (Teaterlærer og forfatter)

***English***

In Doggerland, we as the audience are invited to a presentation of the project "Doggerland, A Crossover to the Possible". Doggerland is not a sunken Atlantis, it was a large area that existed in what is now called the North Sea, and which disappeared during a tsunami in the last ice age. During the performance, Doggerland is presented as the place where we lost ourselves, therefore it is important to "rediscover" Doggerland so that we can rediscover our experience of self-identity, process our sense of alienation and regain a new sense of belonging to planet Earth.

There is a slightly panicky lecturer/introduction officer we meet after we have taken our seats around the table. It seems as if it is her own need to find a meaning in existence that has led her to this project, while at the same time she is unsure. It doesn't get any better when her co-helpers "fail" her on Skype and reveal several problems around the whole project.

The lecturer's desperate desire to believe in the project means that she does not give up, she wants to carry out a "crossover to the possible" she wants to know more about what lies behind our trivial perception of reality. This crossover offers her as much an existential journey into her own Doggerland as going to the real Doggerland, which is impossible. But it is a dangerous journey she embarks on. It seems as if she is losing more and more of herself as she approaches the actual Crossover to the Possible. She crosses the border, and it becomes like crossing the river Styx. We don't know what happens to her, we don't know what has happened, because she simply disappears for good.

It is an incredibly fascinating show. Helen Tennison is strongly present as a panicked lecturer, and eventually as a desperate woman in search of her own identity. She offers herself, creates a great familiarity between us as potential buyers and eventually co-residents until her collapse, she takes us on a journey we will not be able to forget, because it reminds us how each of us is exposed to commercial forces that will exploit our longing for something greater in life.

The performance is close, funny, hurtful and at times very disturbing.

Number of stars: 5

-Roy Lie Jonassen (Theater-teacher and author)