FRINGE-REVIEW:

Kvinna Ho Elskar – Ole Henrik Risøy Solheim

☆☆☆☆

Skrevet av Peter Kolbjørnsen

Kvinnen ho elska tar for seg et tilfeldig møte på en benk, mellom to kvinner, og hvilke følelser dette møtet setter i gang hos dem begge, savn, ensomhet, frykt og ikke minst kjærlighet. Disse følelsene formidles mesterlig av både Malene Stadaas og Vilde Vegnes. Forestillingen er skrevet og regissert av Ole Henrik Risøy Solheim.

Hele scenerommet er dekket i bobleplast,som i scenelyset blir overraskende vakkert, nesten magisk, som sølv. Bak en av to remser med magisk sølv, ser vi silhuetten til en kvinne. Men vi klarer ikke se annet enn silhuetten hennes på grunn av bobleplasten. Etter en stund beveger hun seg ut fra bobleplasten slik at vi kan se henne tydeligere, men nå har hun ryggen til oss. Hun tar på seg en bluse, og setter opp håret. Samtidig har en annen kvinne umerkelig godt ned midtgangen i salen. Kvinnen i midtgangen er tydelig opptatt av kvinnen på scenen, akkurat som oss i publikum. Jeg er interesserte fordi jeg ikke har sett fjeset til kvinna på scenen enda, men kvinna i publikum har nok møtt kvinna før. Det tar ikke lang tid før begge skuespillerne ser ut mot publikum. For meg gir det følelsen av at vi hopper i tid og rom. Selv om det ikke er noen benk på scenen skjønner vi raskt at de begge sitter på en, eller det vil si hun ene setter seg. De begynner å prate. Dette er første gang de møtes. Men de ser ikke på hverandre. Videre veksler forestillingen, mellom dialog på benken, og forskjellige monologer fra skuespillerne.

Monologene er svært forskjellige, men i alle monologene blir vi bedre kjent med karakterenes indre tanker og følelser. Et øyeblikk som står ut for meg er litt over halvveis ut i forestillingen da pakker skuespillere seg inn i bobleplasten. Jeg klarer ikke helt å få tak på hva som er meningen med bobleplasten, og hvorfor den ikke brukes før plutselig. Den er fin og lager et interessant rom, men hva betyr den. Kanskje at mennesker generelt er skjøre og bør pakkes inn, eller at vi pakker inn våre virkelige meninger og følelser i møte med andre fordi vi er redde for å bli knust? Kanskje ingen av dem, kanskje begge, kanskje man som publikummer kan lage sin egen betydning.

Forestillingen er inspirert av Kim Friele, som i en tid hvor homoseksualitet var ulovlig i Norge, satt på en benk utenfor Nasjonalteateret stasjon og så etter andre som henne. For Kim Friele endte det godt, og for å vite hvordan det går i denne forestillingen må du se den selv. Men jeg kan røpe at jeg likte scenene hvor skuespillerne spiller sammen desidert best, og kunne ønsket meg flere av dem. Valgene som er tatt gjør denne forestillingen stilistisk og det fungerer bra. Vi er heldigvis kommet langt fra den gang da homofili var ulovlig i Norge, likevel har vi fortsatt en lang vei igjen og gå. Temaet forestillingen tar opp er viktig og har en veldig interessant inngang, møtet mellom to kvinner som ikke har lov til å elske hverandre. Selv om jeg kunne ønsket meg mer utforskning av møtet mellom kvinnene i dialog og situasjon, og ikke helt tar bobleplast betydningen, gir jeg likevel forestillingen 4 av 5 stjerner. Såpass høyt nivå var det på teksten, skuespillerne og temaet.