FRINGE-REVIEW:

Lotte - Akimbo Theatre

☆☆☆☆

Skrevet av Vegard Petersson

//ENGLISH BELOW

Akimbo er tilbake på Oslo Fringe etter å ha vunnet årets forestilling i fjor. Denne gangen har de med en ny forestilling som fokuserer på Lotte Reiniger, kvinnen som står bak den eldste eksisterende animasjonsfilmen. Hun var en sann pionér som brukte utklippete silhuetter mot en hvit bakgrunn, inspirert av klassisk skyggeteater, og skapte illusjonen av bevegelse gjennom foto, mye lignende moderne stop-motion filmer. 

Akimbo har valgt å fokusere på den trøblete produksjonen til hennes første spillefilm “Prins Achmeds eventyr”. Blandet med frisk humor, imponerende stunts og akrobatikk og ikke minst energiske aktører sikrer Akimbo at stykket aldri har et kjedelig øyeblikk. Fra stykkets start fester de publikums fokus og stuper inn i historien i rasende fart. Vi blir introdusert til en eldre Lotte Reiniger som forteller om Berlin på 1920-tallet, en by rystet av første verdenskrigs grusomheter, og som resultat sliter med arbeidsledighet og økt kriminalitet. En mørk og dyster setting som hele tiden truer Reiniger og hennes ambisjoner. Vi får se henne bli kjent med en gjeng fargerike karakterer som sammen begynner å eksperimentere med silhuetter og animasjon. Og etter Reiniger sikrer støtte fra en rik bankman, kan endelig spillefilmseventyret begynne. 

Det er viktig å poengtere at stykket ikke bare velger å portrettere 20-tallets Berlin på en dyster måte. For i kontrast til det uhyggelige minnet av første verdenskrig, blir vi kjent med byens “gjemte side”, radikale og skeive klubber fulle av dans og sang. Dette var også en tid for progressive tanker og ønsker om fritt uttrykk. Som bakteppe fungerer dette for å poengtere den strenge sensuren fra filminstituttet, da Reinigers film måtte kutte en scene som inneholdt et kyss mellom to menn. 

Akimbo bruker, passende nok, mye skyggeteater i forestillingen for både å skape en følelse av levd liv i byen, samt presentere Reinigers arbeidsmetode. Det er et moro og effektivt grep som forteller historien godt.

Jeg ble ganske overrasket da lysene ble skrudd på etter en stund og jeg ble klar over at hele forestillingen egentlig var en test-visning, siden kompaniet hadde bare rukket å jobbe sammen i ca en uke. Jeg må innrømme at svært lite av det jeg fikk se skulle tilsi dette, med unntak av noen enkle scenografiløsninger og et tidvis forvirrende narrativ. 

Man kunne sikkert også pirke på litt upresis scenekamp her og der, men igjen; vi snakker om svært kort prøvetid. Og for å være ærlig så ble dette lett overskygget av aktørenes spill og dedikasjon.

For å si det slik; hvis dette er standarden på en testvisning etter en ukes arbeid, er det bare å glede seg til å se det fullførte produktet, da jeg forventer at alle forestillingens positive attributter kommer til å skinne enda mer. Det er tydelig å se at Akimbo Theatre liker å være på scenen, og slik iver smitter i aller høyeste grad over på publikum. Samtidig har de gjennom hele forestillingen et skarpt øye til de minste detaljer, hvor hvert øyeblikk er en mulighet for humor eller et stunt eller en liten “tease” til senere i forestillingen. Alt er rett og slett en fryd å se på, og jeg gleder meg til å se den ferdigstilte forestillingen. 

Jeg gir forestillingen 4 stjerner.

ENGLISH

Akimbo is back at Oslo Fringe after winning best show last year. This time they are bringing with them a new show focusing on Lotte Reiniger, the woman behind the oldest living animation film. She was a true pioneer who used cut-out silhouettes against a white background, inspired by classical shadow-theatre, and created the illusion of movement through photography, much like modern stop-motion films.

Akimbo has chosen to focus on the troubled production of her first feature film “The adventures of Prince Achmed”. A mixture of witty humor, impressive stunts and acrobatics and last but not least a collection of energetic actors ensures that this play never has a dull moment. They capture the audience from the very start and dive into the story with break-neck speed. We are introduced to an older Lotte Reiniger, who talks about Berlin in the 1920s, a city still shook up after the horrors of the first world war, and as a result is struggling with unemployment and increased crime. A dark and gloomy backdrop that constantly threatens Reiniger and her ambitions. We see her get to know a band of colorful characters, and together they start experimenting on silhouettes and animation. And after Reiniger secures funding from a rich banker, the feature-film production can finally commence. 

It’s important to note that the play doesn’t paint 1920s Berlin only in a depressing light. Because contrasting the grim memories of the war, we get to know the city’s “hidden side”, radical queer-clubs full of music and dance. This was also a time of progressive thoughts and wishes of free expression. As a backdrop, this works to point out the strict censorship coming from the film institute, as Reinigers film had to cut a scene because it contained a kiss between two men.

Akimbo, quite fittingly, uses shadow-theatre during the show to create a feeling of a lived-in city, and as a way to introduce Reinigers method. These sequences are both fun and effective at telling the story.

I was quite surprised when the lights turned on after a while and I was made clear that the show in fact was a “Work-in-progress” show, since the company had only worked on this for about a week. I must admit that barely anything of what I saw would make me think that, apart from the simple sets and occasionally confusing narrative. 

One could probably also mention that the stage-fights weren’t always tight, but again; we’re talking about a very short rehearsal time. And to be honest, that was all overshadowed by the actors' performances and dedication. 

To put it simply; If this is the standard for a work-in-progress performance, one has to look forward to the finished show, as I expect every positive attribute the show has to be even more prevalent. It’s obvious that Akimbo really loves being on stage, and that kind of joy and eagerness affects the audience. At the same time they all have an eye for the smallest of details, as every moment houses an opportunity for humor or a stunt or a little “tease” of what’s to come. The show was simply a blast, and I’m looking forward to seeing the finished show.

I’m giving the show 4 stars.

Foto: André Nesheim