FRINGE-REVIEW:

Veien Sitt Ansikt – Julian Karenga

☆☆☆☆☆

Skrevet av Helene Nybø

Veien sitt ansikt er skrevet og regissert av Julian Karenga, og er en forestilling om det å vokse opp i et hjem preget av rus og omsorgssvikt. Historien handler om Gutten som kommer fra et kjærlig hjem, men opplever at far forandrer seg og blir borte, og også mor blir fraværende. Gutten får mer og mer ansvar for sine søsken, samtidig som han prøver å finne ut av hvor pappa har blitt av. Dette med hjelp av en venn, lillebror og en katt. Vi møter også Tyven, en mytisk skikkelse som hele tiden lokker mot det ukjente.

Først og fremst er det et spennende valg å la en forestilling for voksne ha et barn i hovedrollen. Et valg jeg vil si fungerer svært godt. Vi får bli med inn i Guttens forståelse av verdenen og hvordan et barn håndterer en slik situasjon, uten at det dramatiske og vonde ved denne tematikken forsvinner for oss voksne. Det er vondt å se et barn takle en så alvorlig situasjon. Karenga skriver også veldig poetisk og knytter historien tett opp mot eventyr. Når far i rusens tåke forteller eventyr tar Gutten, som jo barn gjør, dette veldig seriøst. Eventyrene blir dermed en vei for å finne igjen far. Den poetiske teksten, samt det eventyrlige og absurde, fungerer svært godt for å formidle det uforståelige i en slik situasjon sett fra et barns øyne.

Skuespillerne i forestillingen gjør også en veldig god jobb. De spiller alle på Tromsø-dialekt og replikkene flyter godt. Litt tekniske utfordringer i starten av forestillingen gjør det litt vanskelig å henge med i den første etableringen, men skuespillerne holder roen og fanger oss med deres tilstedeværelse. Til tider merker jeg en viss rastløshet fra publikum, tempoet kunne kanskje med hell ha vært speeda opp litt, men avslutningen er sterk! Jeg vil også trekke fram skuespiller Nami Kitagawa Aam (stemmen i hodet til Gutten og Lillebror) som skapte dynamikk og fremdrift i historien på en veldig naturlig og god måte.

Andre virkemidler i forestillingen som de spesielle kostymene, klosser som blir bygget opp og revet ned og musikken fungerer også veldig bra og er med på å dra oss inn i den litt eventyrlige og absurde verdenen. Det er så mye jeg kunne skrevet om denne forestillingen og de valgene som har blitt tatt, men jeg vil heller anbefale å dra og se den selv. Du kommer til å få mye å tenke på. Dette er en forestilling med så utrolig mange lag, og jeg merker jeg sitter igjen med et ønske om å se den på nytt for å forstå enda mer. Alt i alt en utrolig viktig forestilling, med et sterkt tema og en utrolig vakker tekst. Denne bør sees!

Jeg gir 5 stjerner!